Stein Rokkan – den levende arven

Stein Rokkan ville forstå Europa – intet mindre. Selv kalte han prosjektet sitt «massepolitikkens strukturering». Enkelt sagt: vilkårene for demokratiet. Han ville etterspore forutsetningene for variasjonene i europeisk statsdannelser tilbake til høymiddelalderen. Hvordan hadde det seg at takten i stemmerettsutvidelsene varierte så enormt i denne verdensdelen? Hva var de historiske forutsetningene – politisk, økonomisk, kulturelt, religiøst og regionalt – for den voldsomme bredden i partisystemene? Kan vi fange inn denne variasjonsbredden ved å plotte de ulike lands utviklingsforløp langs oversiktlige dimensjonskart?

Hvorfor brøt noen nasjoner sammen?
Og på et like høyt abstraksjonsnivå: Hvorfor oppstod enhetlige nasjonalstater i det nordvestlige og nordøstlige Europa, på avstand fra den katolske kirkens dominerende innflytelse og de tette og økonomisk sterke by-nettverkene fra Nord-Italia til Flandern, de som gjorde grensene porøse og sentrumsdannelse så tungt ( eks.Tyskland)? Hvorfor falt noen demokratier sammen i mellomkrigstiden, andre ikke? Hvorfor ble nasjonsbyggingsprosessene i noen land vansiret av vold (Finland, Tyskland, Østerrike, Spania) andre ikke?
Åpne politiske systemer utgjorde kjernen. Rokkan fikk ikke oppleve kommunismens fall i 1989-91. Hadde han det gjort, ville han vært ustyrlig. Han ville ha kastet seg inn i studiet av kontinuiteter mellom før-kommunistiske og etter-kommunistiske partiformasjoner, slik hans kollega Juan Linz hadde gjort for Spania i 1967. Nå ble det Frank Aarebrot som tok opp denne arven.

Gjennom forenkling til innsikt
«Tankeøkonomi» var Rokkans yndlingsord. Det gjaldt å forenkle for på den måten utvikle nye forståelseshorisonter og hypoteser. Og så konfrontere disse generaliseringsforsøkene med «historiens ubarmhjertige fakta», som han sa. Sammenliknende. Fram og tilbake fra konkrete detaljstudier til brede oversikter – det var den historiske sosiologs kram, pulsen, så å si, i forskningen.
»Du kjenner dine data for godt, Bernt», sa han til meg da jeg skjelvende leverte min første oppgave i hans kurs om stats- og nasjonsbygging ved Yale i 1969. Han advarte mot en like stor fare som modellenes tyranni, detaljenes.
Men kom ikke her: Under arbeidet med en norsk utgave av hans generelle Europamodell (offentliggjort i samleverket «Politikk mellom økonomi og kultur. Stein Rokkan som politisk sosiolog og forskningsinspirator», 1994) oppdaget jeg at han hadde detaljkunnskaper om sveitsiske kantoner fra tidenes morgen til i dag.

Partiene som identitetsmarkører og marsjordrer
Rokkan var fascinert av partienes identitetsformende evne – som «hjem». Mønsteret i Europa fram til 1960-tallet var «frosset fast» på slutten av 1920-tallet. Partiene var alle eldre enn deres medlemmer. Undres hva han hadde sagt i dag, med nasjonalstaten under press fra to kanter, nedenunder i form av fragmentering, populisme og innvandringstrykk – og ovenfra i form av økende press i retning tettere overnasjonal integrasjon. Fra nasjonsbygging til nasjonsnedbygging?
Og partiene som tilholdssted i en uvelkommen verden? Det første den tyske arbeiderklassen gjorde da den fikk litt overskudd, var å samle inn penger til begravelseskasser for å komme verdig i jorden. Rokkan ba oss ikke glemme slike menneskelige sider ved politikken.

Så nær virkeligheten som mulig
Det var her data-arkivene skulle sikre nyskaping og intellektuell vekst i teamwork, Rokkans forskningsprogram. Kumulasjon og innovasjon. Det gjaldt å samle inn mest mulig sammenliknbare opplysninger som over tid kunne brukes til å si noe pålitelig om de enkelt lands politiske utvikling. Han så på partiene som samlende «pakker» av programmer for løsningsforsøk på politiske og sosiale problemer. Partidannelsene ble så satt inn i en historisk utviklingslinje der konfliktskapende ulikheter av politisk, kulturell, territoriell og økonomisk art ble startpunktet for lederskapenes artikulering av samfunnsspenningene. Ved nasjonale krisepunkter kunne utviklingen ta ny retning: 1789 og 1917 er eksempler.
Han så sitt verk i sammenheng med Max Weber: Der Weber hadde studert ulike varianter av kapitalismen historisk, var Rokkan opptatt av å undersøke betingelsene for forskjellige konfliktgrupperinger og ulike typer folkestyre over lange tidsløp.

Erfaringer for u-land
I noe av det siste han skrev, om formingen av nasjonalstater i Europa, skisserte han et program for videre satsing. Han satte opp mønstervariabler som kunne brukes for å studere politisk utvikling i andre verdensdeler. Ved sin død var han på vei tilbake til CMI. Der ville han styrke CMIs profil som et ledende senter for utviklingsforskning med Europa som bakteppe. Så tragisk at ikke helsa holdt.
Rokkan sa at ingen ansvarlig statsviter kunne unnlate å konfrontere seg med Marx’ tenkning, like lite som med Tocquveille, Weber og Durkheim. Han kalte seg a-marxist, verken anti-marxist eller pro-marxist. Økonomiske forklaringer slo gjennom i noen faser (eks. på 1800-tallet da arbeiderbevegelsen slo seg opp) men mindre i andre faser (eks. i kjølvannet etter Den franske revolusjonen). Men han var ingen historisk determinist i marxistisk tradisjon.

Lærdom og teknisk kompetanse
Rokkan leste enormt og var selv en bro over kløften mellom statsvitenskap som lærdomsgren statsvitenskap som teknisk disiplin. Han advarte mot «numerologisk nonsens»: kvantifisering for den tekniske briljansens egen skyld. Problemene skulle definere metodene, ikke omvendt. Statsvitenskap måtte ikke forfalle til en lekegrind for tallekvilibrister.
Og intellektuell åpenhet var sentralt. Under sitt eget oppgjør med studentradikalerne i 1968 advarte han kritikerne mot å ende opp med en ideologi som minnet om «gjendøperi» og «frelsesdogmatikk». Men han ansatte en av sine skarpeste kritikere for å sikre en bred vifte av oppfatninger.
Det er indre sammenheng i Rokkans intellektuelle utvikling, selv om han selv så en rekke brudd. Han ble ført inn i den empiriske samfunnsforskningen etter år som filolog, med dyp innforlivelse i spørsmål om hvorfor folk adlød politisk autoritet på 16-1700-tallet. Konger av Guds nåde eller kontrakt mellom styrende og styrte? Her kunne etter hvert valgene belyse en gammel problemstilling i politisk teori. Som han sa det selv: Jeg er opptatt av valg fordi det bringer oss på hold av de store sammenhengene i samfunnet.

Modellene er åpningsord
Mange misforståelser er knyttet til Rokkans bruk av modeller. De er ikke lukkede tankesystemer. De er tankeførende pekepinner mot områder av politisk endring. Og stadig under reform, finsliping. Åpningsord, invitasjoner.
Ta den klassiske sentrum/periferispenningen: Senterpartiet ligger nå an til å få en førende rolle i Nord-Norge. Senterpartiet? Nettopp denne overraskende opplysning bringer oss i kjernen til Stein Rokkans politiske sosiologi. For hva ser vi her? Den klassiske skillelinjen sentrum/utkant aktivisert. Dyptsittende reflekser i den nord-norske befolkningen som bringes til overflaten med sammenslåingsplanene for Troms og Finnmark.
Vi har sett det før, i form av særskilte nord-norske protestpartier: Anders Aune-lista og Kystpartiet. Stein Rokkan siterte en gang Torild Skard forståelsesfullt: «Det er Oslo som ligger avsides». Presis!

Politikk mellom økonomi og kultur
Lignende konfliktdimensjoner – eks. økonomi, region, religion, klasse, språk, urbefolkning/dominantkultur, kjønn, alder – ligger der som potensielle kløftdannelser i samfunnsveven. Men de er ikke passive planker i et gulv; skillelinjer er bevissthetslag som må vekkes til live, fortolkes og påpekes. Hvilke er partidannende, hvilke ikke?
Det er her politisk lederskap kommer inn – ikke minst intellektuelle. De kan sette navn på tilstander og målsetninger og slik konsentrere politisk energi. (Det var f.eks. filosofen Arild Haaland som fant på slagordet «Nei til salg av Norge» tidlig på 60-tallet).

Utdanningseksplosjonen og partisystemene
Lederskap blir derfor en nøkkelfaktor og utdanning. Rokkan var opptatt av utdanningseksplosjonens effekter på partisystemene. I 1969 argumenterte han for at det økende antall med høyere utdanning ville utfordre partiledernes hegemoni i fortolkningen av partienes mål. Blekket var knapt tørt på foredraget før SUF brøt med SF og ble et maoistisk parti. Studentene var drivkraften i denne renessansen for marxistisk tankegods i Europa. Det gjorde Rokkan fascinert av dette plutselige utopiske 68-utbruddet i en tidsalder da observatørene trodde politikken var inne i en ideologi-trett fase.

Deltakere og tilskuere
Personlig var Rokkan konfliktsky men uttalte at den neste generasjonen av samfunnsvitere måtte oppfordres til å bidra til å øke «rasjonaliteten og realismen» i diskusjonen av politiske alternativer, enten de holder seg innenfor «det etablerte avgjørelsessystemet eller er ledd i kampen for et revolusjonært nytt». Forskerne måtte ikke være like tilbakeholdne som han. Dette er noe annet enn ‘formidling’, en blek pedagogisme. Det er en oppfordring til å bli offentlig intellektuelle. Oppfordringen bør holdes levende. Det er for mange petimetere på universitetene.

Industrialisering og arbeiderklasseradikalisering
Store forskere kan av og til forstås bedre med biografiske referanser. Faren, Georg Rokkan, ble i 1917 redaktør av Arbeiderpartiavisen «Fremover» i Narvik. Men bare etter fem måneder måtte han forlate redaktørkrakken fordi han var moderat. Han støttet ikke helhjertet opp om Martin Tranmæls «nye retning».
Men Georg Rokkan personifiserte utkantprotesten. I 1932 hadde han utgitt pamfletten Staten knugende knyttneve over Nord-Norge. Sønnen oppviste ikke større ambivalens overfor faren enn at han dediserte sitt storverk om partisystemene i 1967 til han og Lipsets far, »periferiens forsvarere».
Bakgrunnen for farens skjebne som redaktør var naturligvis radikaliseringen av Arbeiderpartiet under inntrykk av Oktoberrevolusjonen og den hurtige industrialiseringen av Nord-Norge. Sønnen ble hele livet opptatt av forholdet mellom takten i denne industrialiseringen – gjerne omtalt som «Bull-tesen» etter historikeren Edvard Bull d.e. – og venstredreiningen av DNA, den som kulminerte med Komintern-medlemskapet i 1919. Undres om ikke farens skjebne i denne malstrømmen medvirket til sønnens interesse. Rokkans student William Lafferty har i to nøye, dokumenterte studier fulgt opp denne tesen. Klassisk politisk sosiologi av høy kvalitet som fortjener en stadig nylesning.

Betingelser for ytterliggående holdninger
Studiet av sosial struktur er den politiske sosiologiens paradegren. Rokkan var f.eks. interessert i den hedmarkske kommunismens opphav. Han viste til de store forskjellene i bruksstørrelse på gårdene i Hedmark sammenliknet med Sogn og Fjordane. Det ga rom for klassespenninger i øst, likhetsideologi vestpå. Mot sterke skogeiere i øst stod småfolk i sesongarbeid i skogen. Det ga kommunismen vind i seilene. Kollegaen Erik Allardt har vist det samme for Finland.
Vestpå var den sosiale struktur så egalitær at det ikke ga rom for ekstremisme. Det fikk også NS oppleve. I Sogn og Fjordane hadde ikke partiet en gang folk til å fylle tillitsvervene. Lekmannskristendommen anså i tillegg NS som et ukristelig parti som attpåtil ville fjerne den kanal til innflytelse som valgene til Stortinget ga. Ikke til å undres at Quisling hadde det strevsomt på Vestlandet.

Kontoriseringen av universitetene
I dag ville neppe Stein Rokkan fått ansettelse ved noe norsk universitet. Dertil hadde han ved førtiårs-alder ikke fått skrevet særlig mye. Han hadde vært for opptatt av å legge grunnen til en ny organisatorisk fase av internasjonal politisk sosiologi. Men datidens forskningsråd ga ham i alle fall vingefang, inntil CMI reddet han i 1958. Det åpnet for en enestående utviklingsgang, fra filologi over filosofi til empirisk samfunnsforskning. Hadde han fått leve, ville han ha blitt rangert ved siden av Weber, tror jeg. Stein Rokkan hadde noe Weber ikke hadde: sans for teamwork, data-arkiver og et internasjonalt kollega-nett som aldri vek tilbake for å yte ham den støtte han innbød til. Slik det gjerne er når du selv er så generøs som Stein Rokkan var.